mandag, mars 24, 2014

Fortid? Er det deg? Jeg har tenkt så mye på deg i det siste.

Tror du arrene noen gang vil gå bort? -Spurte kjæresten. Min snille, gode kjæreste. Jeg tror ikke de vil gå bort, ikke helt bort hvertfall. Men de vil slutte å gjøre vondt, akkurat som de gradvis har gjort de siste årene. Men i perioder tar de seg opp og overvelder meg. Jeg forsøker å gi deg aksept, men det er vanskelig å se hva jeg får igjen. Jeg tar enda konsekvensene av valg jeg har tatt og det er umulig å ikke føle seg straffet. For de valgene jeg tok var jo en direkte konsekvens av valgene en annen utsatte meg for? Nei fortid, du er ikke rettferdig. 
Ydmykhet -det er vanskelig. For hvordan skal jeg fremprovosere en følelse som jeg så altfor sjeldent har observert selv? Jeg har vært med å holde foredrag om min erfaring fra barnevern FOR barnevernsarbeidere, og til og med da var det noen som satt på bakerste rad og gjespet. RespektYdmykhetSympati -Hadde du ferie da? Boten må vi alle betale, men det er kun jeg som sitter i fengsel.
Dagene som er tyngst blir jeg ofte tvunget til å tilbringe alene. Paranoiaen gjør det uholdbart å være sammen med andre og humøret omvendt. Jeg tolker velmente kommetarer i verst tenkelig versjon, disse dagene føles det fortsatt som arrene knapt har fått sting. I min regnfulle by bruker jeg ofte frisk luft og hund som terapi. Fjelluft viser seg å være vel så effektivt som skarpe barberblad og strips, men det har tatt mange år å forstå. Min tidligere selvskading fungerte som en "rømningsvei" fra alle de uutholdelige tankene jeg hadde, og veien fra desperate forsøk på å bearbeide følelser gjennom blod til meditasjon og høy puls, har vært alt annet enn enkel. 
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar