Fortid

Jeg husker da vi gikk på tur i området rundt sykehuset. Jeg hadde hettegenser på og solen stekte. Jeg trakk opp ermene mine og du ba meg om å trekke dem ned igjen -selv der, utenfor avdelingen, men stort sett i selskap av mennesker som var syke. 

Tror du ikke at de ville forstått eller var det du som ikke forsto?

Tror du ikke at de ville respektert meg selv om jeg med hensikt hadde påført meg selv skade -gjorde du?

Det var vanskelig for meg og respektere deg også. Jeg husker at du var rimelig  ung, i starten-midten av tjueårene, nyutdannet og med en smule naivitet i blikket. Du fortalte at du egentlig hadde hatt lyst til å bli frisør, men at du måtte endre retning på grunn av allergi. Vernepleie var det du hadde nest-mest lyst til, og jeg var antagelig det du hadde minst lyst til -i det minste føltes det slik. 

Da jeg spurte deg om hvorfor jeg måtte trekke ned ermene svarte du "det ser så voldsomt ut" i et nedlatende tonefall.

Jeg følte meg dum og plagsom, jeg følte at du var lei av meg og lei av blodige flenger i min 16-år gamle hud. På samme tid tolket jeg at hadde antydet at sårene mine ikke var alvorlig nok. Din naive setning ble plukket fra hverandre og analysert, "det ser" fikk ny betydning, det betydde at det ikke var så alvorlig, det bare "så voldsomt ut."