Fortid? Er det deg? Jeg har tenkt så mye på deg i det siste.

Tror du arrene noen gang vil gå bort? -Spurte kjæresten. Min snille, gode kjæreste. Jeg tror ikke de vil gå bort, ikke helt bort hvertfall. Men de vil slutte å gjøre vondt, akkurat som de gradvis har gjort de siste årene. Men i perioder tar de seg opp og overvelder meg. Jeg forsøker å gi deg aksept, men det er vanskelig å se hva jeg får igjen. Jeg tar enda konsekvensene av valg jeg har tatt og det er umulig å ikke føle seg straffet. For de valgene jeg tok var jo en direkte konsekvens av valgene en annen utsatte meg for? Nei fortid, du er ikke rettferdig. 
Ydmykhet -det er vanskelig. For hvordan skal jeg fremprovosere en følelse som jeg så altfor sjeldent har observert selv? Jeg har vært med å holde foredrag om min erfaring fra barnevern FOR barnevernsarbeidere, og til og med da var det noen som satt på bakerste rad og gjespet. RespektYdmykhetSympati -Hadde du ferie da? Boten må vi alle betale, men det er kun jeg som sitter i fengsel.
Dagene som er tyngst blir jeg ofte tvunget til å tilbringe alene. Paranoiaen gjør det uholdbart å være sammen med andre og humøret omvendt. Jeg tolker velmente kommetarer i verst tenkelig versjon, disse dagene føles det fortsatt som arrene knapt har fått sting. I min regnfulle by bruker jeg ofte frisk luft og hund som terapi. Fjelluft viser seg å være vel så effektivt som skarpe barberblad og strips, men det har tatt mange år å forstå. Min tidligere selvskading fungerte som en "rømningsvei" fra alle de uutholdelige tankene jeg hadde, og veien fra desperate forsøk på å bearbeide følelser gjennom blod til meditasjon og høy puls, har vært alt annet enn enkel. 
 

Fortid

Jeg husker da vi gikk på tur i området rundt sykehuset. Jeg hadde hettegenser på og solen stekte. Jeg trakk opp ermene mine og du ba meg om å trekke dem ned igjen -selv der, utenfor avdelingen, men stort sett i selskap av mennesker som var syke. 

Tror du ikke at de ville forstått eller var det du som ikke forsto?

Tror du ikke at de ville respektert meg selv om jeg med hensikt hadde påført meg selv skade -gjorde du?

Det var vanskelig for meg og respektere deg også. Jeg husker at du var rimelig  ung, i starten-midten av tjueårene, nyutdannet og med en smule naivitet i blikket. Du fortalte at du egentlig hadde hatt lyst til å bli frisør, men at du måtte endre retning på grunn av allergi. Vernepleie var det du hadde nest-mest lyst til, og jeg var antagelig det du hadde minst lyst til -i det minste føltes det slik. 

Da jeg spurte deg om hvorfor jeg måtte trekke ned ermene svarte du "det ser så voldsomt ut" i et nedlatende tonefall.

Jeg følte meg dum og plagsom, jeg følte at du var lei av meg og lei av blodige flenger i min 16-år gamle hud. På samme tid tolket jeg at hadde antydet at sårene mine ikke var alvorlig nok. Din naive setning ble plukket fra hverandre og analysert, "det ser" fikk ny betydning, det betydde at det ikke var så alvorlig, det bare "så voldsomt ut."